Spanskesyken i Lånke
For hundre år siden herjet spanskesyken landet, og Lånke ble også rammet av denne epidemien. Petra Gulli Hoås tipset oss om en familiehistorie som nettstedet Norgeshistorie.no har publisert. Artikkelen omhandler familien Dybvad på Rødde Mellom (157/5) som ble spesielt hardt rammet. Johan Peter Dybvad som omtales, er Petra Gullis morfar. Med tillatelse fra artikkelforfatter Svenn-Erik Mamelund og Norgeshistorie.no er artikkelen gjengitt nedenfor.
Svenn-Erik Mamelund som er forsker ved OsloMet, har også skrevet en artikkel om spanskesykens ofre, opprinnelse og omfang. Denne artikkelen finner du her: www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/spanskesykens-ofre.html
Spanskesyken, en familiehistorie
Forfatter: Svenn-Erik Mamelund
Hvordan rammet spanskesyken en familie i Norge?
Spanskesyken var en influensapandemi som tok om lag 15 000 liv i Norge i 1918-19. Kombinasjonen av et svært potent virus og den historiske konteksten med verdenskrig, stor utbredelse av tuberkulose og ulikt fordelt immunitet, var årsakene til den høye dødeligheten. Globalt sett døde mellom 50-100 millioner av spanskesyken.
En familiehistorie fra Trøndelag
La oss se nærmere på en familie på seks i Lånke kommune i Nord-Trøndelag: Olga Marie Myhr ble født på Frosta i Nord-Trøndelag i 1877. I en alder av 22 giftet hun seg med Johan Peter Thomassen Dybvad (f. 1873). Ekteparet fikk fire barn, Ingeborg (f. 1898), Torstein (f. 1901), Petra Anna Marta (f. 1913) og Johanne Othelie (f. 1915). Våren 1912 tok de over gården Rødde etter Olgas fosterforeldre.
Olga Marie med mannen Johan Peter Dybvad.
De giftet seg i 1898 og fikk fire barn sammen. Foto: privat.
Spanskesyken nærmer seg sommeren 1918
Spanskesyken kom til Norge i tre bølger fra sommeren 1918 til vinteren 1919. Til tross for at de fleste legedistrikt i Nord-Trøndelag rapporterte tilfeller av spanskesyken under sommerepidemien, slapp trolig familien til Olga Marie og Johan Peter unnasykdommens første bølge i juni, juli og august 1918.
Spanskesyken slippes inn høsten 1918
Den andre influensabølgen, høsten 1918, rammet imidlertid familien hardt. De ble trolig eksponert for viruset i den siste uken av oktober. Far Johan Peter ble syk og døde 30. oktober 1918, 45 år gammel.
Eldste datter Ingeborg døde to netter etter, 1. november 1918, kun 20 år gammel. Sønnen Torstein på 18 år ble også smittet, og kunne derfor ikke delta i begravelsen til sin far og søster. Han satt i senga hjemme og så gravfølget på vei til kirken.
Torstein ble frisk av influensaen, men da han skulle på kontroll på sykehuset, var det en sykepleier der som gikk med difterismitte uten at hun visste det. Hans immunforsvar var dårlig etter spanskesyken, og han tålte ikke å bli smittet av den alvorlige luftveisinfeksjonen difteri. Han døde to og en halv måned etter sin far og søster. Olga Marie satt igjen med en gård og to små døtre på henholdsvis tre og fem år.
Fra venstre: Ingeborg, Petra Anna Marta og Torstein Dybvad.
Bildet er tatt i 1914, før den yngste søstera, Johanne Othelie ble født. Foto: privat.
Spanskesyken svekket immunforsvaret
Familiens Dybvads historie viser hvordan spanskesyken kunne herje. Sykdommen svekket den allmenne helsetilstanden, og folk ble mer utsatt for andre forkjølelsessykdommer enn influensa. Stjørdal legedistrikt, som besto av Lånke, Stjørdal, Meråker, Hegra og Skatval kommuner, ble i gjennomsnitt ikke spesielt hardt rammet av influensa og lungebetennelse i 1918 og i 1919. Tvert imot var dødeligheten av disse to sykdommene samlet på 0,18 prosent i 1918 og 0,09 prosent i 1919, det vil si godt under landsgjennomsnittet.
De to minste barna på tre og fem år ble sannsynligvis eksponert for viruset og smittet. Barn i alderen 5-14 år er kjent for å ha høyest sykelighet av infeksjonssykdommer, inkludert influensa, men de er også kjent for å ha et sterkt immunforsvar og derfor lav dødelighet. Slikt sett var de to små barna i denne familien typiske eksempler på personer som kunne overleve et angrep av spanskesyken.
Demografiske konsekvenser
Alt i alt ble nær 5 000 ekteskap i Norge 1918-19 «oppløst» ved at en av eller begge ektefellene døde i spanskesyken, akkurat som ekteskapet til Olga Marie og Johan Peter. Etterhvert økte gjengifteratene, da enker og enkemenn fant seg nye partnere. Andre konsekvenser var økte selvmordsrater, flere på fattighus og asyl (psykiatriske sykehus). Man så også et økt antall diagnoser med sovesyke og Parkinsons sykdom.
Over hele verden falt fruktbarheten kraftig i 1919. Dette har man tidligere trodd kom som en følge av verdenskrigen. I Norge, som var nøytralt, skyldes fallet i fruktbarhet at ektefeller utsatte nye unnfangelser på grunn av frykt for spanskesyken, for å unngå å smitte hverandre, fordi en eller begge var for syke til å ha samleie, fordi en av partene døde eller som følge av spontanabort under influensasykdom. Imidlertid kom det en baby-boom i 1920, som en konsekvens av at mange hadde utsatt å få barn. Nærmere 70 000 barn ble født dette året. Fødselskullet i 1920 er det nest største i Norge, kun slått av baby-boomen i 1946, dvs. året etter andre verdenskrig.
Hvordan taklet Olga Marie tapet av mann og to barn?
Til tross for at hun mistet sin mann og to av sine eldste barn, giftet Olga Marie seg aldri påny, og hun fikk ikke flere barn. Hun greide ikke å drive gården alene og skilte derfor fra en parsell på 4 mål og solgte resten av gården til dampskipsfører Johan Austad og agronom Odd Sundt for kr. 100.000. Kjøpekontrakten ble undertegnet 2. mai 1919 og slo fast at ”kjøperen skal skaffe selgeren 2 liter nysilt melk hver dag 5 år vederlagsfritt”. Pengene fra salget ble blant annet brukt til å bygge nytt hus på den fraskilte tomten i 1920.
Selv om hun hadde egen ku, samt geit og høner, sørget Olga Marie for at begge døtrene jobbet på de beste og største gårdene i feriene for å sikre nok og næringsrik mat under barnas oppvekst.
Behov for mer forskning
Internasjonalt er det forsket mye på seinvirkninger for individer av potensiell eksponering for spanskesyken i mors liv. Men det er forsket lite på hvordan overlevende i alle aldre, enker/enkemenn og foreldreløse barn, greide seg økonomisk og helsemessig senere i livet. Liknende familiehistorier, som er beskrevet her, trenger vi flere av, men særlig trenger vi mer systematisk forskning på dette feltet.