Ungdommen fær i ti’n

av Roar Aarnes

Ofte har vi hørt uttrykk som: ”uff, – ungdommen nå for tida…” . Underforstått, – i gamle dager var all ungdom prektige og ordentlige.

Dette er vanskelig å imøtegå , – spesielt da det refereres til tider fra før vi var født. Men etter at jeg kom over en artikkel som sto på trykk i avisa Indtrøndelagen den 20. november 1903, har jeg grunn til å stille spørsmålstegn. Var de egentlig så mye bedre før i tiden? En ting er ihvertfall sikker, – ungdommen hadde ting for seg den gang også.

”Hærværk i Stjørdalen.

Faksimile fra avisa Inntrøndelagen fra 20. november 1903

     Natt til søndag ble det på og ved Gevinggårdene i Lånke forøvet en hel rekke hærværk, som har vakt så megen større oppsikt som man på disse kanter aldri har vært utsatt for den slags utskeielser.

     På den ene gård var en veigrind avrevet og grindstolpene rykket opp og kastet over veien. På en annen var en åkerrulle trukket frem og rullet ned i dalen, mens en slede var lagt tvers over veien. På en tredje gård hadde urostifterne spendt og sparket i dørene, så folk var nesten vettskremt, og på en fjerde var dørene fastgjort utvendig fra, så folkene søndag morgen måtte ut gjennom vinduene for å få dørene opp.

     Verst hadde urostifterne dog husert hos Thomas Gevingaas, hvor både dørtrappen og trappen fra gangen til loftet var revet fullstendig ned. Et par av loftbordene hadde endog fulgt med under trapperivningen. 

     Hærverket sies å være forøvet av endel unggutter, som har været på natteløperi. De skal være kjent, så de vil antagelig risikere å få en drøy lærepenge for sin utidige kåthet.”

Troskyldige fantestreker? Neppe for de det gikk ut over. Hvordan det gikk med ungdommene vet jeg ikke. De fikk antagelig sin ”lærepenge”. Avisoppslag og bygdesnakk var vel også en del av straffen, – og jeg antar det ble snakket.

Thomas Gevingaas
Thomas Gevingaas
1854 – 1942

Thomas Gevingaas derimot, – han som det beklageligvis gikk verst ut over,  kan jeg fortelle litt om. Han var bosatt på Vestre Gevingås, gnr. 166 br. 10. Han kjøpte denne plassen i 1890. Det ble sagt om Thomas, at den eneste formuen han hadde da han kom til Gevingås, var lysten til å arbeide. Dette var en verdi han også til stadighet fikk bruk for. Ved siden av å drive jorda på denne plassen øverst i Gevingåsen, drev han skinnhandel, og gikk fra gård til gård med tunge skinnbører på ryggen. I en periode arbeidet han også  noen år som anleggsarbeider på Hell – Sunnan-banen.

Thomas Gevingaas var født i Sortasgrenda i 1854 og var sønn av Thomas Pedersen og Gjertrud Pedersdatter Eidumshaug. I 1884 ble han gift med Jonetta Kyllo fra Kyllobakken i Hegra. 

De fikk barna:

  • Bergitte 1885 – 1946, gift med Bortinus Hegre, 
  • Torstein 1887 – 1907
  • Gunelie 1891 – 1977
  • Klara 1899 – 1986, gift med Alfred Fosmo

Deres sønn, Torstein, omkom i en tragisk jaktulykke sent på høsten i 1907. Tre ungdommer i 18-20 årsalderen var oppe i Julsetåsan på rypejakt. Langt ut på ettermiddagen, – i mørkningen, fikk to av jaktkameratene øye på ei rype og løftet geværet for å skyte. Torstein ble da truffet i hodet, med den følge at han segnet om og døde i løpet av en halv time. Ulykken var forårsaket av ren uforsiktighet og brakte stor sorg, – ikke bare på Vestre Gevingås, men også i jaktkameratenes familier. Torstein Gevingaas ble 20 år gammel.

Thomas Gevingaas døde 18. januar 1942, – 88 år gammel og hadde da vært enkemann i 14 år. Kona, Jonetta døde i 1928. De er begge gravlagt ved Lånke kirke sammen med barna Torstein og Gunelie.