Hell – et knutepunkt fra gammel tid

 Fra gammelt av var Langøra ved Stjørdalsfjorden den nordligste del av Lånke. Stjørdalselva, også nedenfor Halsen, var med på å danne hovedgrensen mellom Værnes sogn og Lånke sogn. Fra Sandfærhus, rett nedenfor og sør for nåværende flyterminal, gikk dog sognegrensen over land i nesten rett linje opp til Nedre Eidum, Værnesleiret og Reppasleiret. Stjørdalselva hadde sitt utløp langs Langøra frem til flyplassutbyggingen i 1960. Nå ble det store forandringer i landskapsbildet og storelva fikk sitt nye utløp ned mot Hellstranda.

Tidligere hadde det hvert ras med påfølgende elvebrudd som gjorde at elva tok nytt leie, som forandret topografi og fremkomstmulighetene. Men denne gang var det store maskiner som hjalp til med å skaffe nytt leie for elva.

Handelsstedet Huus ved Leksa’s utløp.

Fra tidligere tider har det på Huus vært kaianlegg med tilhørende båtnaust. I lang tid var det også landhandel og skjenkekro her. På Huus bodde det en Johan Olsen Huus, som i flere år før 1801 hadde fått tildelt eneretten for hele dalføret til å få selge Tidemanns tobakk. På nordsiden av Stjørdalselva,  ved Halsøen, stod det en gammel tingstue. Denne tingstua hadde opprinnelig blitt flyttet over elva fra området ved Huus, der den tidligere hadde blitt brukt som brygge.

I mange hundrede år gikk hovedveien fra Selbu helt ned til Huus der hvor Leksa munner ut i Stjørdalselva. Huus var den gang selve hovedsenteret på Hell. Her på Hus møttes bønder og sjøfolk. Hit kom det fiskere fra Hitra, Frøya, Ørlandet og fra de andre bygdene i indre og ytre Fosen for å gjøre en handel. Båtene kom med saltfisk som de byttet i korn, mjød, vidje og mastetrær. Det finnes flere dokumentasjoner på at det ble levert mastetrær til seilbåter fra skogene i Lånke. Fra Selbu var det et annserlig beløp med kværnsteiner som ble lastet om bord ved kaianlegget på Huus for videre transport. Hit kom det embetsmenn fra de omliggende bygder som skulle reise videre, enten med hesteskyss eller bli fraktet til Trondheim med båt. Person- og frakt-trafikk mellom Stjørdal og Trondheim ble på 1870- tallet befordret med dampbåt som brukte mellom to og tre timer på turen inn til Trondheim, litt avhengig hvordan været var. Etter at Meråkerbanen ble bygd og tok mye av trafikken inn og ut fra Trondheim, ble behovet for frakteskutene ikke lenger så påkrevet og kaianleggets betydning forsvant.

Sandfærhus også handelsknutepunkt.

På Sandfærhus var det en stor skysstasjon, som var pålagt å ha nok uthvilte hester til enhver tid. En kan lese om flere brukere på Sandfærhus som dreiv med skysstasjon, kro og fergevirksomhet i tillegg til selve gårdsdrifta. Den første som nevnes er Simon Jensen Svane som var født i 1631 og døde før 1686. Ved folketellinga i 1666 hadde Simon seks tjenestegutter som trolig også var fergemannsdrenger. I 1662 er Svane oppført som skyss – skaffer og gjestgiver. I 1614 hadde han både gårdene Store og Lille Lånke som underbruk, men bodde trolig selv på Sandfærhus. I 1689 søker General g. c. von Schultz på Værnes stiftet om at en av tjenene hans, Mickel Gast, må få lov til å drive som gjestgiver på Sandfærhus. Gast hadde også Store og Lille Lånke som underbruk i tillegg til at han hadde Sandfærhus. I 1728 er det sønnen til Mickel Gast, Simon Svane Gast, som er gjestgiver på Sandfærhus. En kan videre lese at først på 1730 – 40 årene ble det holdt flere rettsaker på Sandferhus tingstue. En sersjant med navnet Karl Johnsen Stene er nevnt i 1727. Han var gjestgiver og skyss-skaffer. I tingboka kan en lese at etter at tingholdet i noen år var fratatt han, fikk han det igjen i 1732, mot at skjerpe seg så han ikke skjenket øl, vin og brennevin mens tinget pågikk. ”Men når Thinget er til ende med sine sager, skatter og Forretninger, da at måtte selge til enhver så meget de behager”.

På den tid tingmøtene for Stjørdal ble holdt på Sandfærhus tingstue, gikk det som oftest ikke så fredlig for seg mellom allmuen. I justisprotokollen for Stjør- og Verdal sorenskriveri i tida 1730 – 40 årene er det mye å finne om rettsakene på Sandfærhus tingstue. Det fortelles om ville slagsmål under tingmøtene, som en stor del av disse rettsakene gjaldt. Karl Johnsen Stene vart til sist trøtt av dette ville livet, og en dag i 1743 tok han sitt eget liv ved henging. Nå ble det Gundborg Johnsdatter, gjenlevende enka etter Karl Johnsen Stene, som var driver av gjestgiveriet. ”Men Gundborg viste så slett opførsel, at de reisende må ty andre steder hen”. I 1745 fikk William Wessel leie Sandfærhus og dreiv på som gjestgiver. Året etter blir tingstedet flyttet fra Sandfærhus og til Moksnes gård på Stjørdal.

Bru over Stjørdalselva ble en realitet.

På etterjulsvinteren i 1855 startet arbeidet med uttak av stein til bygging av brukarene til det som skulle bli en svært flott og solid veibru med en kjørebredde på hele 4,3m. Det var enorme mengder med trematerialer som gikk med til byggingen. Her finnes det detaljerte beskrivelser over hvor mye som gikk med av bygningsmaterialer for å få bygd brua ferdig. På det meste var det engasjert opp til 110 mann med byggingen. Steinen ble uttatt på østsiden ved foten av Steinmohaugen. Steinblokkene ble fraktet på en vaggbane ned til elva der murerne overtok, og murte opp de flotte landkarene og brukarene ute i elva. De måtte jobbe i takt med flo og fjære, og det kunne bli lange arbeidsdager. På august året etter stod brua ferdig og ble åpnet for trafikk. Budsjettet på hele anlegget lød på 16,670 spesidaler, omregnet til kroneverdien i 1875 blir det kr.66.680. Fra nå av ble det straks enklere for folk som bodde på begge sider av elva å krysse elva tørrskodd.

Brua ble et praktverk av ypperste klasse, og kunne sikkert ha blitt stående enda i mange år bare den hadde fått sitt nødvendige vedlikehold. Nå ble det bestemt at gammelbrua skulle rives, det var store mengder med brukbare trematerialer som det ble tatt vare på og gjenbrukt til hus og hytter.

Her kan en se skjelettet på brua etter at ytterkledningen er blitt fjernet og rivingen av gammelbrua er startet i 1964.

I 1944 ble bredden på brua utvidet noe, og brudekket ble forsterket til å tåle enda tyngre kjøretøyer. Flere fra Lånke deltok i dette utbedringsarbeidet.

Her er noen av arbeiderne samlet. Sittende foran fra venstre: Odd Woldseth, Lorens Austlid, Bortinus Hegre, Johan Hoås, Einar Myren og Ottar Moen. Bak fra venstre: Ivar Hoås, John Heimsjø, Sven O. Svensson, Iversen (fra Innhered), John Buan og Olaf Solbakken. Bildet er tatt i 1944. 

I dag er det kun de mektige brukarene som står igjen og vitner om 100 års ingeniørarbeid:

 Kilde Gunnar Weiseth