Frigården under krigen

Tyskernes bruk av Frigården i Lånke.

John Jullumstrø (1911 – 1995) har forskjellige minner fra Frigården under krigen. Hans mor Sigrid (1872 – 1942), drev et marketenteri oppe på Frigården hver sommer for å betjene militæret som hadde sin tjeneste og øvelser der. Denne forretningen drev hun på med i over 30 år, og hadde også et par stykker til å hjelpe seg.

Høsten 1940 kom tyskerne og okkuperte huset der marketenteriet holdt til. De rev ut alt innboet i huset, og huset ble kjørt fullt med ammunisjon. Senere ble huset omgjort til stall og kufjøs og plass for kaniner.

En tid etter kom det 30 østerrikske krigsfanger, som ble plassert i husene på Frigården. Om dagene var de ute i skogen sør for Frigården, for å hugge tømmer. Tømmeret ble kjørt frem på Frigården, der det ble bygd flere lagerskur for ammunisjon. Her ble det lagret store mengder, fra geværammunisjon til de aller største 18.000 kg bomber. Bombene lå lagret på rekker og rad hele plassen bortover. Bombene var et fryktinngytende syn som ikke var noe trivelig å ha som nærmeste nabo. Østerrikerne som var forlagt på Frigården, ble vi som nærmeste nabo til Frigården, svært godt kjent med. Litt etter litt ble de integrert i nabolaget. Noen hadde også lært seg en god del norske ord. De viste frem bilder av sine familier hjemme i Østerrike, og det var ikke fritt for at tårene trengte på når de fortalte om sine kjære de hadde der hjemme. De følte vel at det var i det uvisse om de noen gang fikk komme hjem igjen. På sett og vis var vi i samme bås, bare den forskjell at vi fikk være hjemme. For ettertiden håper vi at alle må gripe til fornuften, og ikke yppe til krig, det er det sørgeligste en nasjon kan gjøre.

Jullumstrø 22.juni 1942.

Husker spesielt godt den 22. juni 1942. Dette var begravelsesdagen til min mor. Ute på plassen på Frigården lå det en lang rekke med bomber stablet bare ca. 70 meter bortenfor husene hos oss. Folk som kom til gårds grøsset av synet av disse fryktede kolossene. Men hva skulle man gjøre? Vi som bodde på Jullumstrø var vant til dette, vi så daglig at slike bomber ble lastet opp på lastebiler for å bli fraktet ned til Værnes, for å bli med på bombetokter nordover.

Etter krigen var det fortsatt store mengder med ammunisjon og bomber igjen på Frigården Dette lageret ble tilintetgjort av engelske og norske soldater. All sprengning foregikk straks vest for Frigården, i en myrsump som nå danner bunnen av ”Lånkebanen”. Før hver sprengning ble det varslet fem minutter før. Da var det bare å søke ly, hver for seg, og det haglet av splinter rundt omkring. Det gikk hardt ut over glassruter og bølgeblikktak, men ingen kom til skade under denne sprengingen.

En bombe eksploderte på Frigården.

Den 7. februar 1945 skjer det en kraftig sprengningsulykke oppe på Frigården. Hva som gikk galt denne februardagen, får vi vel aldri noe svar på. Det har vist seg vanskelig å komme frem til sikre opplysninger som kan bekrefte hvor mange som virkelig omkom ved denne sprengingsulykken, men det var mest trolig 5 stykker i alt, derav også tyske soldater. En tysk soldat med navnet Wilhelm Cramer, var en blant de som omkom i den tragiske ulykken. Denne tyskeren ble gravlagt på Havstein krigskirkegård på Stavne i Trondheim.

Ragnar Størseth

Ragnar Størseth

Foruten tyskere var det to kammerater fra Lånke. Den ene var den 22 år gamle Ragnar Størseth, født den 2. des. 1923. av foreldre Ingebrigt og Ingeborg Anna (Myren) Størseth. Ragnar hadde tidligere arbeidet som anleggsarbeider på Værnes, men hadde sluttet der uten tillatelse. Han var dermed blitt fratatt sine rasjoneringskort. Åtte måneder senere ble han utskrevet til å arbeide ved et tysk ammunisjonslager på Værnes. Vinteren 1945 ble Ragnar flyttet til tyskernes bombelager de hadde oppe på Frigården. Ragnars søster Inga, som er født i 1927, husker godt denne tragiske dagen. Hun var sendt en tur ut på Skatval med et brev som hun skulle levere. Hun hadde dradd av gårde på spark tidlig på dagen, og visste ingen ting om hva som hadde hendt før hun kom hjem. Hennes far Ingebrigt, kom henne i møte og fortalte om det fryktelige som hadde hendt tidligere på dagen oppe på Frigården, der hun hadde mistet sin bror Ragnar i den tragiske sprengningsulykken. Det var et svært trist budskap å få, og det ble en svært tung tid for foreldre og søsken.

Torleif Georg Hagen

Torleif Georg Hagen

Den andre fra Lånke som omkom ved den samme ulykken, var den 19 år gamle Torleif Georg Hagen. Han var født den 12. februar 1926, tre år senere enn sin arbeidskamerat. Hans foreldre var Kristen og Hilda Hagen. Torleif Georg eller bare Torleif som han bare ble kalt i daglig tale, måtte som alle andre unge den gang, ut på arbeid i ung alder. Torleif tok på seg småjobber rundt om på gårdene i nabolaget. Men var også til stor hjelp hjemme på småbruket, der han hjalp sin far, Kristen, som var dårlig til beins.

Allerede da han fylte 18 år kjørte Torleif opp for bil, og fikk førerkort for lastebil. Når tyskerne begynte utbyggingen av Værnes flyplass, var Torleif med og kjørte myr som ble tatt opp på myrene vest for Elvatun i Elvran. Myrlassene ble tippet i skråningene på rullebanen på Værnes. Hvem Torleif kjørte lastebil for, huskes ikke, men det var kjøring både seint og tidlig. Det ble et ubegripelig stort savn for Hilda og Kristen etter at de mistet sønnen Torleif. Det var en meget hard hverdag som møtte de to foreldrene etter sønnens bortgang.

Noe kriseteam stod ikke parat til å hjelpe, sorgen måtte de bearbeide på egen hånd. Torleifs halvbror Magne hadde tidligere måttet rømt over til Sverige for å komme seg unna tyskerne. Så han var heller ikke hjemme og kunne hjelpe til. Magne kom først hjem etter at krigen var over.