Fangeleiren på Reppa

I forbindelse med at tyskerne bevoktet telefonsentral og ammunisjonslager inne i Reppesberget, ble det også anlagt en mindre fangeleir like inntil et av tunnellinnslagene på nordsiden av berget, mellom berget og veien. Dette var en meget liten fangeleir, ikke mer enn 5 – 6 norske fanger var plassert her. De norske fangene som var her, kom fra Innherredsbygdene og fra Meråker.
Leiren var inngjerdet og bevoktet. Men til sammenligning med mange andre større leirer, fikk de som ble plassert her, brukbart med mat. Innkvarteringen til fangene var at de hadde sitt tilhold i en av de mange bunkersene i fjellet. På dagtid var fangene med på litt forefallende arbeid og hjalp tyskerne inne i ammunisjonslageret i fjellet. I Lunheimbrakka som stod på andre siden av vegen, hadde tyskerne både kjøkken og spiserom. Her spiste både tyskerne og fangene av den samme maten. Thomas Dybwad som den gang var i 15 – 16 års-alderen, sprang ofte rundt i dette området, som bare var et lite steinkast fra hjemgården, og kom i prat med fangene. Thomas har fortalt at han en gang stilte spørsmålet til noen av fangene, hvorfor de ikke prøvde på og rømme? Da fikk han til svar, at hvorfor skulle de gjøre det, her fikk de nok mat og hadde det bra. Det var ikke sikkert de ville bli behandlet like bra i en annen leir.
I dag er alle rester etter det som var selve leiren borte. Men Lunheimbrakka står nesten uforandret utvendig, slik som den var under krigen. I 1948 ble brakka restaurert og tatt i bruk som enebolig.

Se Lånkeboka bind I side 153.